3PBA Wikia
Advertisement

Hvordan virker strålebehandling?[]

Begrepet "strålebehandling" er mest brukt om ioniserende stråling, det vil si stråling som direkte eller indirekte kan danne ioner når den passerer gjennom vev.

Partikkelstråling (elektroner, nøytroner, protoner) og fotonstråling (røntgenstråling, gammastråling) har biologiske virkninger via ioniserende virkning i cellene, se strålebiologi.

Når man strålebehandler kreft bruker man oftest høyenergetisk fotonstråling eller elektronstråling. For å generere slik stråling bruker man gjerne en lineærakselerator. Den akselererer elektroner til høy hastighet ved hjelp av mikrobølger. Enten bruker man elektronstrålene direkte, eller så omdanner man energien til høyenergetisk fotonstråling ved kollisjon med metall. Man kan også benytte gammastråling eller partikkelstråling fra radioaktive isotoper.

Ved ekstern bestråling fra en lineærakselerator eller et røntgenterapiapparat blir strålene sendt utenfra og inn mot svulstområdet. Strålingen skjer ofte fra flere retninger etter nøye dataplanlagte feltoppsett. Man skjermer gjerne deler av strålebuntene for å tilpasse det bestrålte volumet i kroppen, sånn at man bare treffer kreftsvulsten og/eller områder der man risikerer  spredning eller lokalt tilbakefall av kreft. Hensikten er å oppnå så stor stråledose som mulig i svulstvevet, mens normalvev som ligger omkring blir skånet.

Radioaktive isotoper kan benyttes til nærbestråling (brakyterapi) ved at de plasseres direkte inn i svulsten – (interstitiell strålebehandling) – gjennom nåler eller tynne plastslanger, og derved gir en høy stråledose (f.eks. i prostata, munngulv, tunge), eller ved at den radioaktive kilden plasseres i kroppens hulrom (livmor, spiserør) og avgir stråling, såkalt endokavitær strålebehandling. Man kan også koble radioaktive isotoper til kjemiske stoffer som tas opp av visse typer kreftceller, eksempelvis kan kreft iskjoldbruskkjertelen behandles med radioaktivt jod.

Kreftceller har ofte redusert evne til å reparere skadene fra ioniserende stråling like godt eller hurtig som normale celler. Avgrensede områder i kroppen kan behandles til doser på 50–78 Gy, mens doser på 4–8 Gy vil være dødelige hvis hele kroppen blir utsatt for stråling. Stråledoser på 50 Gy eller lavere kan drepe godt strålefølsomme svulster (f.eks. lymfekreft) eller mikroskopiske rester etter kreftkirurgi som kan gi tilbakefall. Ved høyere doser kan man utrydde makroskopiske kreftsvulster som er moderat strålefølsomme, f.eks. i prostata. Man vil nesten alltid spre strålebehandlingen over mange strålefraksjoner, vanligvis begrenset til 2 Gy per strålefraksjon i svulsten, gitt 5 ganger per uke.

Advertisement